Parkinsons

Parkinson symptomer

Introduksjon

Parkinsons sykdom kjennetegnes ved at nerveceller i et lite område av hjernestammen, kalt substantia nigra (den svarte substans), gradvis dør. Disse cellene er ansvarlige for å produsere dopamin, et signalstoff som er avgjørende for kontroll av bevegelse, motivasjon og stemningsleie. Når dopaminnivåene synker, oppstår en ubalanse som fører til de karakteristiske symptomene på Parkinsons sykdom. Sykdommen er kronisk og utvikler seg over tid, men det finnes behandlinger som kan lindre symptomene (Helsenorge, u.å.a).

Vanlige Symptomer

Symptomene på Parkinsons sykdom deles ofte inn i motoriske og ikke-motoriske symptomer. De motoriske symptomene er de mest kjente og ofte det som fører til diagnose. De begynner vanligvis på den ene siden av kroppen:

  • Bradykinesi (langsomme bevegelser) / Akinesi (vansker med å starte bevegelser): Dette er et kjernesymptom. Det kan bli vanskeligere å initiere viljestyrte bevegelser, og utførelsen av dem blir langsommere. Dagligdagse oppgaver som å kle på seg, kneppe knapper eller knytte skolisser tar lengre tid. Håndskriften kan bli mindre og mer knudrete (mikrografi).
  • Tremor (skjelvinger): Starter ofte i en hånd eller arm, og er typisk en «hviletremor», det vil si at den er til stede når hånden er i ro og forsvinner under bevegelse. Skjelvingen kan forverres av stress og forsvinner under søvn. «Pilletrilling»-bevegelsen er karakteristisk.
  • Rigiditet (muskelstivhet): Musklene blir stive og motstandsdyktige mot bevegelse, noe som kan føre til smerter og en følelse av tyngde i kroppen. Dette kan bidra til nedsatt bevegelsesfrihet.
  • Postural instabilitet (dårlig balanse og koordinasjon): Dette symptomet blir ofte tydeligere i et senere stadium av sykdommen. Kroppsholdningen kan bli foroverbøyd, gangen kan bli subbete og med korte skritt, og det kan oppstå problemer med balanse og falltendens (Apotek 1, u.å.).

Mindre Vanlige Symptomer (Ikke-motoriske symptomer)

Ikke-motoriske symptomer er ofte de første tegnene på Parkinsons sykdom, noen ganger mange år før de motoriske symptomene blir merkbare. De kan ha stor innvirkning på livskvaliteten:

  • Redusert luktesans (hyposmi/anosmi): Kan oppstå flere år før andre symptomer.
  • Søvnforstyrrelser: Inkluderer søvnløshet (insomni), økt søvnighet på dagtid, og REM-søvn atferdsforstyrrelse (utagering av drømmer ved å snakke, rope eller bevege armer og ben i søvne).
  • Forstoppelse: Et svært vanlig og plagsomt problem på grunn av redusert tarmmotilitet.
  • Depresjon og angst: Psykiske plager som kan forekomme tidlig i sykdomsforløpet.
  • Fatigue (utmattethet): En overveldende følelse av tretthet som ikke bedres av hvile.
  • Smerter: Muskel- og leddsmerter, eller mer diffuse smerter.
  • Vannlatingsproblemer: Som hyppig vannlating eller sterk trang til å tisse.
  • Blodtrykksfall (ortostatisk hypotensjon): Svimmelhet og eventuelt besvimelse ved raskt å reise seg opp.
  • Svelgevansker (dysfagi): Kan føre til vansker med å spise og drikke, og økt risiko for feilsvelging.
  • Talevansker (hypofoni/dysartri): Stemmen kan bli svakere, monoton eller utydelig (Helsenorge, u.å.a; Norges Parkinsonforbund, u.å.a).
  • Kognitiv svikt og demens: Kan oppstå i senere stadier av sykdommen.
  • Apati: Manglende motivasjon, initiativ og interesse for omgivelsene.

Når bør du oppsøke lege?

Hvis du eller en nær deg opplever vedvarende symptomer som skjelving i hvile, langsomme bevegelser, stivhet, eller en kombinasjon av disse, spesielt hvis symptomene er ensidige, bør du kontakte fastlegen din. Det er også viktig å vurdere om du har opplevd flere av de ikke-motoriske symptomene over tid, da disse kan være tidlige indikatorer. En symptomdagbok kan være nyttig for legen (Vitusapotek, u.å.a).

Undersøkelsesmetoder

Diagnosen Parkinsons sykdom er primært en klinisk diagnose, basert på en grundig nevrologisk undersøkelse og symptomhistorie. Det finnes ingen enkel blodprøve eller bildediagnostisk test som alene kan bekrefte diagnosen:

  • Nevrologisk undersøkelse: En nevrolog vil vurdere motoriske funksjoner som ganglag, balanse, reflekser, muskelstivhet og tilstedeværelse av tremor.
  • Symptomhistorie: Detaljert informasjon om symptomenes art, utvikling og varighet er avgjørende.
  • Medikamentell respons: Ofte vil legen teste responsen på medikamenter som øker dopaminnivåene i hjernen (f.eks. levodopa). En klar bedring i symptomer etter medikamentell behandling støtter diagnosen Parkinsons sykdom.
  • Bildediagnostikk (CT/MR): Disse brukes primært for å utelukke andre tilstander som kan gi lignende symptomer (f.eks. hjernesvulst, hydrocefalus, vaskulær parkinsonisme), ikke for å bekrefte Parkinsons sykdom direkte.
  • SPECT-skanning (f.eks. DaTscan): Dette er en spesiell type hjerneskanning som kan vise dopaminnivåene i hjernen, og brukes i usikre tilfeller for å skille Parkinsons sykdom fra andre tilstander med parkinsonisme (St. Olavs hospital, u.å.).

Risikofaktorer og Forebygging

Årsaken til Parkinsons sykdom er ikke fullstendig klarlagt, men det antas å være et komplekst samspill mellom genetiske faktorer og miljøpåvirkning:

  • Alder: Den viktigste risikofaktoren; risikoen øker betydelig med økende alder, spesielt etter 60 år (Vitusapotek, u.å.b).
  • Arvelighet/Genetikk: En liten andel av tilfellene (ca. 10%) er arvelige, forårsaket av spesifikke genmutasjoner. Imidlertid kan det også være genetiske sårbarhetsfaktorer som ikke alene forårsaker sykdommen, men øker risikoen.
  • Kjønn: Menn har en noe høyere risiko for å utvikle Parkinsons sykdom enn kvinner.
  • Miljøfaktorer: Eksponering for visse plantevernmidler og tungmetaller har blitt assosiert med økt risiko, men forskningen er fortsatt pågående.
  • Hodeskader: Alvorlige hodeskader har blitt koblet til en økt risiko.

Per i dag finnes det ingen spesifikke råd for å forebygge Parkinsons sykdom (Helsenorge, u.å.b).

Rehabilitering

Rehabilitering er en sentral del av behandlingen for personer med Parkinsons sykdom, da den bidrar til å opprettholde funksjon, forbedre livskvalitet og håndtere symptomer. Behandlingen er tverrfaglig og inkluderer:

  • Fysioterapi: Fokuserer på bevegelse, balanse, gange, holdning og forebygging av fall. Spesialiserte treningsprogrammer som LSVT BIG og PWR! kan være svært effektive (Norges Parkinsonforbund, u.å.b).
  • Ergoterapi: Hjelper med å tilrettelegge hverdagsaktiviteter og bruk av hjelpemidler for å opprettholde uavhengighet.
  • Logopedi: Arbeider med talevansker (volum, artikulasjon) og svelgevansker (dysfagi). LSVT LOUD er en anerkjent metode.
  • Medikamentell behandling: Medisiner som levodopa og dopaminagonister brukes for å erstatte eller etterligne dopamin, og lindre motoriske symptomer. Doseringen justeres over tid.
  • Kirurgi: I utvalgte tilfeller kan dyp hjernestimulering (DBS) vurderes for å lindre alvorlige motoriske svingninger som ikke kontrolleres tilstrekkelig av medisiner (Helsenorge, u.å.b).
  • Psykolog/nevropsykolog: For å håndtere depresjon, angst, kognitive utfordringer og søvnproblemer.
  • Kostholdsveiledning: For å håndtere forstoppelse og svelgevansker.

Referanser

Mer fra Symptomer.net

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *